Strømmen av bøker og musikk er himmelsk, og helvete

Nå er svikten i markedene for intellektuell eiendom for stor til å gjøre noe med.

En debatt
Dette er et diskusjonsinnlegg. Meningene som uttrykkes i teksten er forfatterens.

Strømmeteknologi har økt tilgangen til musikk mens prisene har falt.

Slik effektivitet er så bra at samfunnsøkonomisk partner Ola Kvaljo snakket for det i Dagens Næringsliv forleden. Dette er i strid med mine advarsler i Aftenposten, hvor jeg skrev at den nye loven om boken skal sikre at konkurranse ikke skjer mellom plattformer, men innenfor en plattform der alle har tilgang på like vilkår.

Quaglio mener at bokbransjen bør følge musikkbransjen fordi «det viktigste vi kan lære av den nåværende revolusjonen er at kaken vokser».

Sant hvis du måler fra bunnpunktet. Det var virkelig en revolusjon for streaming. den knuste plateselskapene, kuttet av inntektsstrømmen for musikere og sendte penger til nye plattformeiere som verken lagde lyden eller finansierte platene. De tjener imidlertid mest på bekostning av produsentene.

For selv om markedet er effektivt, har det en destruktiv distribusjon.

Plattformer skaper markedssvikt

Det største økonomiske problemet ligger i teknologien. Jean Tirole, nobelprisvinner i økonomi, sa at økonomer burde forlate de vanlige konkurranseverktøyene og tenke mer nøye. plattformer skaper betydelige markedssvikt og er vanskelige å regulere.

Det er en naturlig monopolstruktur innen teknologi. Eierne av plattformene som vinner markedet tjener store penger, så flere plattformer i samme marked gir ekstremt hard konkurranse om prisen til kunden. Det er faktisk fastsatt på en todelt tariff, som vi ikke ser på som én enhetspris. åndsverk er null.

Den todelte tariffen er et varsel om markedsmakt. Kunstnere bør tilby sine immaterielle rettigheter på alle plattformer. Det gir hver plattform eksepsjonell kjøpekraft mens den konkurrerer om kundene. Tirole beskriver markedet som tosidig, en slags søppelkasse der plattformeiere kan presse hardt på den ene siden.

Minimumsbetalingen for musikk fra kunder er null, inntekten til musikere er nær null. Et spill på Spotify i 2020 ga oss korpsmusikere fire øre. På deling.

Oppsett er nødvendig

Ola Kvaløy, jeg lover. Selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen.

Musikkplattformer gir tilgang til all musikk (som resulterer i hard priskonkurranse og monopol), mens litteratur- og dramaplattformer har et annet utvalg. Dette fører til mindre priskonkurranse mellom plattformer, høyere inntekter for artister, bedre produksjoner og høyere priser for kundene.

Så allokering er bedre når effektiviteten reduseres.

Dersom myndighetene ikke regulerer, er det fare for enten privat monopol eller oligopol, en markedsform der noen få leverandører dominerer markedet. Men i alle fall med en skummel fordeling.

Myndigheter kan også håndtere feil. innføres leveringsplikt i bekken uten andre beskyttelsesinngrep, havner du i samme hengemyr.

Monopol kan være både det verste og det beste

Svikten i markedene for intellektuell eiendom er for stor til å ikke gjøre noe med. Og Paul McCartney er enig med meg her, ikke Quaglio.

Målet bør være at både forbrukere og produsenter får effektive løsninger og god distribusjon. Men perfeksjon er umulig, og det er krevende å formidle at monopol kan være både det verste og det beste. Teppet faller ofte bare på ordet om at «alle» vet at monopol er dårlig.

Men det finnes velregulerte og velfungerende monopoler. Kanskje vi kan se til dem for ideer om hvordan kraftplattformer kan reguleres.

Forfatteren av dette innlegget har musikk på Spotify og Youtube og lydbøker på Fabel.