Hvilken er den tyngste, trikken? Hvem kan bli krenket eller viktigheten av queer kunst?

Sensur «for sikkerhet» har aldri hatt noe med kunstverdenen å gjøre.

Kronologi
Dette er en kronikk. Meningene som uttrykkes i teksten er forfatterens.

Midt i queerkulturens år, i skyggen av angrepet i Oslo sentrum 25. juni, ønsket den skeive organisasjonen Pride Art å vise noe av sin kunst i Kunstpassasjen på Jernbanetorget T-banestasjon i Oslo. Dette er et område som tusenvis av mennesker går gjennom hver dag. Det fikk de ikke fra Sporveien. Grunnen var at kunst kunne provosere.

Denne avvisningen burde plage de fleste.

Resonnement bør og bør være profesjonelt

Uansett, avslaget forvirrer meg ikke bare som kollektivreisende, men også som profesjonell. Jeg er forlegger og vet at ikke alt innsendere vil ha er kunst. Vi, forlagene, er strenge portvoktere. Men vi begrunner vår utstilling av litteratur faglig. Hvis vi avviser en roman med en skeiv hovedperson, bør og bør vår dømmekraft være profesjonell.

Det skal ikke være basert på at det kan være lesere som synes det er ekkelt å lese om to jenter i klem. En roman kan handle om alt. Hvorvidt hovedpersonen er en raring eller en salamander er her helt irrelevant, så lenge romanen holder en tilstrekkelig litterær kvalitet.

At et kunstverk kan fornærme noen påvirker ikke og bør ikke påvirke visningen i et offentlig rom. Dette prinsippet er udiskutabelt og anerkjent i alle miljøer som jobber med kunstkuratering.

Trikkens beslutning om ikke å vise Pride Arts’ skeive kunstutstilling viser at en stor og viktig offentlig aktør stryker på prøven. Kunstnerisk frihet så vel som ytringsfrihet.

Et angrep på en merkelig befolkning

“Du kan være så åpensinnet du vil, men på Sporewayen-siden må vi vurdere at alle kanskje ikke er like åpne sinn.” Det sier Sporveiens kommunikasjonsrådgiver Jan Rustad i Aftenposten om avslaget på Pride Art.

I lys av masseskytingen 25. juni i Oslo vil dette bli enda mer problematisk. Angrepet oppfattes som et angrep på den skeive befolkningen. Og siden de fleste i 2022 omtaler skeive som venner, familie eller kolleger, var angrepet rettet mot oss alle.

Det kan se ut til at det å ta vare på de som kanskje ikke er så fordomsfrie ble grunnlaget for sensurvedtaket.

I en liberal, demokratisk og mangfoldig hovedstad, bekymringen for at noen kan bli fornærmet eller provosert av å se kunst som viser en svart og hvit kvinne som kysser ansiktet (John Guerreiro Uten tittel), eller en ung mann som ligger naken i sengen og klamrer seg til hans fra teppet (Øyvind). Roussets Solitude with a Blanket) styrer altså om kunsten som offentlig etat viser eller ikke.

Her er bildene som ikke ble med på Sporveien.

Kunst står alltid i fare for å provosere noen

Taubanen ser tydelig sin egen rolle som kurator som beskytter; Målet med en mulig queer kunstutstilling i et queerkulturelt år ser ut til å være å finne minst mulig kunstnerisk kunst. Altså den kunsten som ligner mest på dekor.

Kunst står alltid i fare for å provosere noen. Et åpenbart eksempel er «Guernica» av den spanske kunstneren Pablo Picasso. Et verk som i dag er anerkjent for å være et samlingsrop mot fascismen under den spanske borgerkrigen, men det var kontroversielt i sin tid.

Kunst beveger oss, selv i retninger som vi vanligvis ikke ønsker å gå. Ettersom Sporveien nå fortsetter dialogen med Pride Art, «ser de for seg en prosess der de sammen kan velge verk som er mer relevante enn det utvalget de først så».

Hva skal egentlig denne transformasjonen av kunsten bety i praksis? Det er vanskelig å se.

Å sensurere kunst er å ødelegge den

Som forlegger ville jeg vært på villspor hvis jeg redigerte bort litterære elementer som “kanskje” fornærme noen. Å sensurere kunst er å ødelegge den. Det er spenning, dissonans og angst som får oss til å tenke når kunst er virkelig bra.

Kunst bør og bør utvikles i det offentlige rom. Den beste kunstopplevelsen er en der en kurator lager en interessant og tankevekkende utstilling. Vi trenger ikke være enige om hvordan utstillingen er organisert, så lenge det er tanke og presentasjon fra utstilleren. Utstillingen vil fungere som en helhet.

Det vil vise kunstverk individuelt og i dialog med hverandre og publikum.

En ovenfra-og-ned-tilnærming har ingenting med kunstformidling å gjøre. Ikke når det er forlaget, Coro (Kunst i offentlige rom) eller Sporveien som tar på seg rollen som kurator. Sensur «for sikkerhet» har aldri hatt noe med kunstverdenen å gjøre.

Hensynet til potensielt ødelagte veier er strengere

Trikke-, buss- og metronettet er bylinjene. Trikken er Oslo. Nå har Sporveien bestemt at vi som reiser gjennom byen vår som gjengangere eller besøkende skal skånes for oss selv. Hensynet til potensielle krenkelser er mer tungtveiende enn hensynet til kunsten, dens skapere og dens publikum.

Prinsippet om kun å eksponere de som går gjennom «kunstgangen» som ikke er egnet til å provosere noen, krever at Sporveiens kunstansvarlige i det hele tatt finner egnet kunst.

Det enkleste og rimeligste vil være å omdøpe «Kunstpassasjen» til «Pyntepassasjen». Solnedganger er nydelige. Og blomsterenger. Og valper. En valp i en blomstereng ved solnedgang vil nok fungere da. Det finnes noen fine selvklebende tapeter som kan kjøpes billig.

Kanskje kan Sporveien se på Nasjonalmuseets hjemmeside, der museet oppgir det åpenbare under overskriften «Skeivt kulturår».

Vil du delta i Oslo-debatten?

Har du noe på hjertet du vil dele? Send innlegget ditt til debatt@aftenposten.no.

Her finner du noen debattinnlegg om Oslo og her kan du lese mer om hvordan du sender inn et debattinnlegg til oss.