Når kriminelle setter dagsorden

Nesten 11 år etter terrorangrepet 22. juli skjer dette fortsatt. agendaen definerer politisk vold. Det gjør noe med samfunnet.

Kronologi
Dette er en kronikk. Meningene som uttrykkes i teksten er forfatterens.

Den siste dagen før ferien våknet jeg av at Japans tidligere statsminister Shinzo Abe var blitt skutt og drept under en valgkamp.

På et tidspunkt kunne jeg se begivenheten som et uttrykk for en politisk kultur fjernt fra vår egen. I dag er det mer en påminnelse om at vold kan være et effektivt politisk virkemiddel.

Det har gått nesten 11 år siden 77 mennesker ble skutt og drept i terrorangrep ved AUFs sommerleire og regjeringskvarter i Utoya. Etter den forvirrede umiddelbare reaksjonen tok det ikke lang tid før store deler av Norge samlet seg rundt en felles fortelling;

Hat mot en terrorist skal møtes med kjærlighet, åpenhet og demokrati.

En terrorists ideer er blitt påtvunget samfunnet

En rekke andre spørsmål måtte besvares i de påfølgende dagene og årene.

• Hva mente egentlig terroristen?
• Hvorfor gjorde han det?
• Var han psykisk syk eller politisk ekstrem?
• Var han en ensom ulv eller et produkt av samfunnet han vokste opp i?

Noen vil være enige i terroristens ideer. Andre var bekymret for at terrorisme ikke skulle føre til lavere tak i offentlig debatt. Blir hans tankegang tatt alvorlig nok? Eller har terrorisme ført til at helt legitime politiske debatter blir mistenkelige?

Noen politikere mente det siste. Unge medlemmer av AUF ble beskyldt for å ville trekke «Utøya-kortet» og dekke viktige debatter. I boken Utøyakort konkluderer Snore Wallen med at det etter 22. juli var AUF, ikke motstanderne.

I tillegg henger begrepene “kulturmarxisme” fortsatt på fjerntliggende nettsteder som påminnelser om et terroristmanifest.

Det er vanskelig å komme vekk fra det faktum at noe av det som er igjen etter 22. juli er hvordan én massemorder tvang et helt samfunn til å komme til enighet med hvem det var og hva det trodde.

Slik kan terrorisme kortslutte demokratiet. Ved å nekte å adlyde demokratiets regler, påtvinger samfunnet sine ideer på den kriminelle på en måte som aldri ville vært mulig uten omfattende vold.

Masseskytingen endret samtalen om Pride

Vi mottok en ny påminnelse om denne mekanismen 25. juni i år. En dag før Pride-paraden i Oslo ble to menn skutt og drept, 21 ble såret. Forbrytelsen etterforskes som islamistisk terrorisme. I ettertid var trusselen mot det skeive miljøet så stor at de aller fleste Pride-skiltene burde vært skrotet.

Debatten utløst av angrepet følger i samme fotspor som 22. juli-debattene. Mange er opptatt av ideene bak queer hat, mens andre er mest opptatt av at stolthet ennå ikke har blitt kritisert.

Uansett er det vanskelig å komme unna at angrepet har endret både pride-samtalen og hverdagen for mange skeive som av mange oppleves som mer usikre.

Ikke atypiske hendelser

Det har også gått mindre enn tre år siden terroristen Philip Manshaus sitt rasistiske drap på søsteren og angrepet på den lokale moskeen i Berum.

Drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen viser hva hat kan føre til. Og akkurat som angrepet utenfor London-pubens queer nattklubb, tvinger det alle som anser seg som skeive til å ta et nytt blikk på virkeligheten. Det er ingen tvil om at drap, spesielt hvis det er rasistisk motivert, bidrar til å gjøre livet mer usikkert for mange.

Ingen av hendelsene er atypiske for vår tid, tvert imot er det lett å finne eksempler på politiske strømninger som søker legitimitet gjennom vold.

Russlands brutale oppførsel og krig i Ukraina, samt landets langvarige forfølgelse av politiske og seksuelle minoriteter, har endret spillereglene i verdenspolitikken.

Global islamisme, ledet av stater som Saudi-Arabia, Qatar og Iran, utsetter kvinner, dissidenter og skeive for systematisk diskriminering og barbariske straffemetoder. Denne formen for statsvold er med på å legitimere virkeligheten til islamister også i andre land, og strekker seg utover grensene til skeive, kvinner og «vantro» i Vesten.

Høyrepopulisme, ledet av America First-bevegelsen, viser hvordan voldelige midler ikke bare er unntaket, men en naturlig del av politisk strategi. Noe som ikke ble mindre uttrykt av angrepet på kongressen 6. januar i fjor.

Setter agendaen, men ikke retningen

Det er naturligvis verken mulig eller ønskelig å unngå at slike saker står på dagsorden. På samme måte er det helt naturlig at en nasjonal tragedie som 22. juli endrer måten vi ser på oss selv, samfunnet, den politiske diskursen og vårt forhold til en terrorists ideer.

Og det er bare på sin plass at skytingen utenfor en London-pub, uansett hva etterforskningen konkluderer med, skal vekke en bred debatt om hatet som plager den skeive befolkningen. Samtidig er det verdt å vurdere hva det gjør med samfunnet når kriminelle hele tiden får sette den politiske dagsorden.

På den ene siden kan demokratiet virke svakt fordi det så lett kan kortsluttes med voldelige midler. Gjentatt terrorisme kan også heve terskelen for deltakelse i demokratiet. Den viser også mennesker som er som ofrene at de lever under den nesten konstante trusselen om vold.

På den annen side, og i slående kontrast til terroragendaen, er Norge i dag styrt av folk som Tonje Brenna (Ap), som var generalsekretær i AUF 22. juli 2011.

Siden skytingen i Oslo 25. juni har vi sett et større fokus på skeive levekår og utfordringer. Rekordmange har vist sin solidaritet med å elske den du vil og være den du vil være.

Og mens Russland fortsatt er i krig i Ukraina, har Putin samlet store deler av verden mot alt han står for og bidratt til å presse på for NATOs historiske ekspansjon.

Det gir håp.

Politiske kriminelle kan være med på å påvirke samfunnet, men ofte i en helt annen retning enn de ønsker.