Jeg kjemper mot Putins propaganda, men jeg mislykkes. Det gjør meg dypt vondt.

Den russiske hymnen er ikke lenger min. Nå høres det ut som en krigsmarsj.

Kronologi
Dette er en kronikk. Meningene i teksten er forfatterens.

Det var et stort bilde av meg i Vårt Land 13. juni i år. Jeg er på besøk hos familie i Norge i sommer og bildet er tatt på et folkemøte i Oslo. På bildet holdt jeg opp et banner med påskriften “Russer mot krig”. Mange russere dukket opp denne dagen for å protestere mot angrepet på Ukraina.

Det betyr Nei at russere flest deler dette synet, og spesielt ikke de som bor i russisk-bebodde områder. Jeg kjenner bare en av mine mange venner og bekjente i Russland som ikke støtter krigen mot Ukraina. Resten støtter regimet til president Vladimir Putin, og de deler hans syn på den såkalte «spesielle militæroperasjonen».

Propaganda overalt

Noen av vennene mine, også nær familie, sitter klistret til TV-en for å se siste nytt. Det forsterker deres tro på at Russland vil fortsette å vinne denne krigen og at Putin gjør alt riktig. De tror på det de statlige TV-kanalene forteller dem.

Men disse kanalene sender konsekvente løgner om «nazister» i Ukraina, «Zelensky, den alltid fulle klovnen», NATO-ledede «mikrobielle krigføringslaboratorier», «lure ukrainere som er ute for å sprenge husene deres» og Russland. tvunget til å angripe Ukraina.

Selv om disse løgnene mangler logikk og troverdighet, tror mange russere oppriktig og betingelsesløst på hva propagandaen sier. Og propaganda er overalt, ikke bare på TV.

«Z» som symbol på russisk seier kan sees på som graffiti på vegger, plakater, busser… Selv i form av frittstående skulpturer.

Noen av dem jeg kjenner flykter fra tanken på at folk blir drept i regionen. De prøver å ikke se nyhetene om Ukraina verken på TV eller på Internett, og de sier: «alle lyver, det er umulig å vite sannheten».

De orker ikke tenke på soldatene som begikk grusomheter i Butsia og Mariupol. Det er mye lettere å overse eller følge de tingene som propaganda krever overalt. Noen av dem synes til og med synd på ukrainerne, fordi de tror at ukrainerne lider under deres egen hærs grusomheter.

Familiens visdom

Statsmediene skriver ikke om de reelle tapene til den russiske hæren. Folk ble nesten ikke fortalt noe om sabotasje av tankanlegg ved våre grenser, bombing av russiske grensebyer, eller brenning av militære registrerings- og rekrutteringskontorer over hele Russland.

Myndighetene prøver å vise at alt er bra i Russland og at tapene i “spesielle operasjoner” er minimale (det er ikke en krig). Myndighetene sier at Russlands velstand vil forbedres først etter at vestlige sanksjoner er opphevet.

Før konflikten var vennekretsen min imot enhver form for krig, og de så ut til å være gode, snille og rettferdige mennesker. Jeg var stolt over å ha dem som venner. Imidlertid er det fortsatt frykt blant dem, fordi krig i nærområdet alltid er skremmende. Men propaganda roer folk ned. «Vi er en uovervinnelig militær styrke, og vår sak er viktig og rettferdig», er budskapet.

Min bestemor mistet mannen sin i andre verdenskrig, og hun skulle ønske det aldri hadde vært en krig. Da min mor var barn, bodde hun i en landsby okkupert av nazistene. Han fortalte senere om grusomhetene og ønsket at det aldri hadde vært en krig.

Jeg er nå den eldste i familien og har tatt på meg å formidle visdommen fra familielivet vårt. Jeg sier at krig ikke kan tillates. Men svaret mitt er at jeg er gal. «Du leser for mange fiendtlige artikler på Internett. Hold ut og ikke lær oss livet.”

Da gråter jeg av hjelpeløshet og frustrasjon.

Jeg klarer ikke å bekjempe offentlig propaganda, selv blant vennene mine, noe som plager meg dypt.

Det er vanskelig å vise

Det er umulig å protestere i gatene i byen der jeg bor. Før jeg kom til Norge var det ingen antikrigsdemonstrasjoner der. Jeg var redd for å gå til torget med en plakat og demonstrere alene. Nå er det flere politimenn der enn vanlig.

Personen med plakaten ble trolig umiddelbart tatt i politiets varetekt. Hvis det er noe på tapetet mot krig, da er boten mer enn jeg får for tre måneders pensjonsinntekt. I henhold til de nye lovene kan du bli bøtelagt for å kalle en krig en krig.

Likevel hengte jeg opp arkene fra stolpene og stopperne. Folk holdt seg unna dem som om de var smittsomme, og 15 minutter senere tok noen dem opp. Det gjør så vondt og får meg til å føle meg maktesløs og redd. Like sterk er følelsen av at hjemlandet mitt har forrådt meg og at jeg står alene.

En forbrytelse mot eget folk

Her i Norge kan jeg se demonstrasjoner til støtte for Ukraina. Ukrainere bærer stolt flagget sitt og synger sin vakre nasjonalsang. Jeg føler det russiske flagget mitt er fullt av skam og aggresjon. Russlands hymne er ikke lenger min, for nå høres det ut som en krigsmarsj.

Jeg har lært å overvinne motgang i et liv som ikke har vært lett. Til tross for at jeg er en sterk person, har krigen en sterk effekt på meg. Det er grusomt, urettferdig og utført av mitt land. Og fordi mange russere heier på Putin. Men noen russiske hjerter blør.

Jeg føler meg trygg her i Norge. Jeg er glad jeg kan gå på demonstrasjoner, møte likesinnede, skrive denne artikkelen og si min mening.

I denne artikkelen vil jeg minne folk på at krig ikke bare er et angrep på et suverent land, men også et angrep på de europeiske verdiene demokrati og ytringsfrihet. Jeg vil minne deg på det faktum at propaganda også er en forbrytelse av Putin, en forbrytelse mot hans eget folk. Derfor bør vi alle støtte Ukraina.